Kalvøyafestivalen 1971-1997

Kalvøyafestivalen 1971-1997

I juni 2018 kommer endelig fortellingen om Kalvøya-festivalen i bokform, skrevet av musikkjournalist Leif Gjerstad og utgitt av Erland Bekkelund på Absolutt forlag. Med den vil et sentralt kapittel i historien om ikke bare norske festivaler, men om norsk populærmusikkhistorie, bli behørig dekket. Den rikt illustrerte boken vil følge festivalen år for år, fra starten i 1971 til slutten i 1997 med historier og anekdoter både om musikken, artistene og menneskene bak.

Vi følger lanseringen her i TIDAL med spillelister som reflekterer hver eneste festival, så langt det lar seg gjøre i digital form, og her vil du også få smakebiter fra boken og annet snacks framover. Følg med! Innledningsvis inviterte vi forfatter Gjerstad til å presentere bokprosjektet for oss:

***

Om Kalvøya
av Leif Gjerstad

I dag har enhver liten knaus sin egen festival. Men det har ikke alltid vært slik. Faktisk var Kalvøya-festivalen lenge den eneste som gjaldt for rock og nordmenn.

1960-årene ga oss mytiske festivaler som Isle of Wight, Monterey og Woodstock. Store musikkfester som samlet hundretusener unge i noe som var så mye mer enn bare musikk. De framsto som kulturelle markører i en tid der unge pushet grenser med en livsstil som provoserte foreldregenerasjonen. ”We want the world and we want it now!” sang Jim Morrison i The Doors og satte dermed ord på den stemningen som rådde blant mange unge, som øynet mulighetene til et rikt liv utenfor de trange rammene det etablerte samfunnet syntes å tilby.

I Norge dukket de motkulturelle strømningene for alvor opp da 60-tallet tippet 70-tall, med gratiskonserter med radikalt fortegn i de største byene. Det ga igjen næring til Kalvøya-festivalen, som i regi av Bærumgutten Sten Randers Fredriksen første gang ble arrangert høsten 1971.

Sett med dagens øyne var artistlista ikke så altfor lang og betalende publikummere ikke så veldig mange, men for sin samtid var det ikke bare stort. Det var den største kulturmønstringa av dette slag man hadde hatt i Norge. Noensinne. Og det ga selvsagt blod på tann!

Sten og hans kompis Paul Karlsen skjønte at dette ville de gjøre mer av, og selv om de møtte en del motstand både fra politikere og ”gamle voksne” i Bærum som satte likhetstegn mellom rock, langhåra ungdommer og narkotika, fikk de lov til å arrangere festival også i 1972. Da med det kule engelske bandet Family som hovedattraksjon – og med det ukjente bandet Prudence fra Namsos som den store overraskelsen.

Resten er, som det heter, historie. De neste årene bød på internasjonale stjernenavn som Frank Zappa og hans Mothers of Invention, Fairport Convention og Dr. Hook, mens de norske fargene presentertes av størrelser som Popol Vuh, Finn Kalvik, Ole Paus, Terje Rypdal og Flying Norwegians. Og allerede i siste halvpart av 1970-tallet var Kalvøya-festivalen etablert som den ene store festivalen som gjaldt for norske rockefans.

Utover 1980-tallet mistet rocken noe av sin kulturelle brodd, men fikk til gjengjeld et enda bredere nedslagsfelt. Det begynte å dukke opp noen krefter her og der som gjerne ville konkurrere med Kalvøya-festivalen, men i den grad de varte mer enn ett år eller to, ble alle liggende i skyggen av Kalvøya. Det var her U2 fikk sitt norske gjennombrudd, det var her Leonard Cohen ble hele Norges mann. Det var her Eric Clapton samlet nye krefter, det var her Peter Gabriel pushet grensene for det mulige. Og det var her a-ha feiret sin status som Norges største popband gjennom tidene og det var på Kalvøya Dumdum Boys innså at de var noe mer enn bare «noen små pønkere». Bare for å nevne noe av det som skjedde det tiåret.

Og vi kunne fortsatt med 1990-tallet og artister som Bob Dylan, Nirvana, Neil Young, Pearl Jam, Nick Cave, David Bowie og Bjørk. Eller norske som September When, Mari Boine, Bel Canto og Raga Rockers. Men kanskje vel så viktig, det var på Kalvøya unge musikkinteresserte hentet inspirasjon og lærte om bransjen, slik at de selv kunne prøve festivalvingene de neste tiårene, enten de var artister eller arrangører.

Uten Kalvøya er det vanskelig å tenke seg Quart, Norwegian Wood eller Slottsfjell. Og selvsagt: uten Kalvøya-festival ingen Øya-festival. Det var jo nettopp ute på Kalvøya som Øya-festivalen så dagens lys, for å fylle noe av tomrommet Kalvøya-festivalen etterlot seg da den gikk dukken i 1997.

Følg med her i TIDAL og på facebooksiden Kalvøyafestivalen 1971-1997 i tiden framover.

[fbcomments num="5" width="100%" count="off" countmsg="kommentarer" url="http://read.tidal.com/article/kalvoyafestivalen-1971-1997"]