Singlesnakk med Datarock

Singlesnakk med Datarock

Det kan være mange gode grunner til å satse på singler fremfor album. Ikke alle låter passer like godt inn i en større sammenheng, men står sterkere for seg selv. Kanskje har man som artist bare råd eller eller anledning til å være i studio i en begrenset periode, og må følgelig konsentrere seg om én låt av gangen. I enkelte tilfeller kan det være ønskelig å bygge forventninger om en artist allerede lenge før det finnes en samling låter. Overraskende singleslipp har dessuten en sterk slagkraft, og i TIDAL blir vi ofte så fascinert og begeistret for artisters enkeltlåter at vi gjerne vil gå bak kulissene sporenstreks. Med “Singlesnakk” gir vi deg muligheten til å høre nye låter for første gang, samtidig som du får den presentert av artistene selv.

Datarock trenger neppe noen videre introduksjon! Helt siden bandets første single ‘Computer Camp Love’ i 2003 har bergenserne med de ikoniske røde joggedressene spredd godt humør med sin dansbare discopunk i alle landets kriker og kroker. Faktisk har bandet rukket å bli enorme i verden forøvrig, og når de spille på gigantiske festivaler i Japan, Mexico eller Australia synger titusenvis av mennesker med på låter som ‘Fa Fa Fa’ og ‘I Used To Dance With My Daddy’! Etter en lengre pause er bandet endelig tilbake med singlen ‘Laugh In The Face Of Darkness’. Vi har slått av en prat med Datarock head-honcho Fredrik Saroea.

***

Hei Datarock! Det begynner å bli en stund siden vi sist hørte fra dere – hva har dere bedrevet tiden med?

Hele gjengen har gjort alt mulig – og halve gjengen er til og med rokert tilbake til originalbesetningen. Møster aka Ketel Two [Kjetil Møster, saksofonist, red. anm.] er stipendiat på Universitet i Bergen for tiden, og har turnert med alt fra Röyksopp, Robyn, Lars Vaular, Chick Corea til sitt eget band Møster!. Tarjei aka LA Gear [Tarjei Strøm, trommeslager] er programleder på NRK og tilbake i Ralphene [Ralph Myerz and the Jack Herren Band] sammen med Larssen aka T-Man [Thomas Larssen, bassist]. Forfatter, fjernsupport-medlem og BAERTUR-generalen Mosnes aka Ket-Ill [Ketil Mosnes, bassist, keyboardist ++] er tilbake i bandet med den myke bassen sin etter 10 år i kulissene. Mysteriet Stig Narve Brunstad aka Stig The Mystical Casio Operator har rammet inn og lagt infoviter-graden på hylla og trakterer igjen både Casio, maracas, bongo og tamburin i signatursterk hype-man stil. Øyvind Solheim aka Ike Andy [trommis] har jobbet med blant annet produksjon for bl.a. BAERTUR, og han slipper nå også album med Ungdomskulen. Og denne mannen – som bl.a. klæsket trommer på vår første Europa-turné – er altså nå å se fast på scenen i ny, frekk treningsdress.

Personlig måtte jeg gjøre noe helt annet et stund, så jeg satte sammen og startet opp restauranten, baren og nattklubben Lysverket på kunstmuseet KODE i Bergen. Nå er vi byen første og eneste Michelin-anbefalte sted – og et av landets mest internasjonalt omtalte konsepter. Men hovedfokuset har vært på restauranten, som for lengst går på skinner med et killer team som klarer seg 100% på egenhånd, så da gikk jeg i studio og laget ny plate. Og bestilte svarte treningsdrakter!

Gratulerer med ny single! Hva kan du fortelle oss om den?

Takk! For det første at vi er enormt fornøyd med å ha klart å komme opp med et såpass nytt uttrykk samtidig som vi har fått med signatursounden vår. Den er jo mer mat i den enn mange av de lettere låtene, og kanskje mindre humor – men til gjengjeld flere akkorder! Nye trommemaskiner og synther også; i det hele tatt mye nytt både idé- og rent produksjonsmessig.

Hvor ser du den nye singlen i forhold til resten av katalogen deres?

Nei, den skiller jo seg fra katalogen så langt og i grunnen låtene som kommer også. Men for de som kun har hørt de mer profilerte låtene våre så høres den nok mer merkelig ut enn for dem som har fulgt oss en stund. Helt fra første utgivelse veksler vi hele tiden mellom det “stygge” og det forsøksvis vakre; mellom det veldig rare og det ganske streite; og mellom hyperaktiv humor og innadvendt melankoli. I ‘Laugh in the Face of Darkness’ tenker jeg egentlig at det “nye” er at vi blander flere sider av Datarock inn i en og samme låt i stedet for å la hver låt rendyrke f.eks. en konkret inspirasjonskilde – slik som The Fall, Television, Talking Heads eller Happy Mondays.

Det føles som om låta formidler en stemning om at noe er i emning – er det noe spesielt som har inspirert den?

Det stemmer nok det. Kanskje handler låten om det å bli 40 – ikke først og fremst alderen i seg selv, men om det å ha tatt ufattelig mange flere gode og dårlige valg med like mange konsekvenser. Og når man forstår det så reagerer man ulikt – noen kjøper motorsykkel, mens andre lager plate med tittelen Face the Brutality og låter som ‘Laugh in the Face of Darkness’. Det at Stranger Things kom og gjorde alt vi har nerdet om i alle år aktuelt igjen – og det at LCD Soundsystem kom tilbake på en så fantastisk måte har jo også vært inspirerende må jeg vel innrømme.

Er det noe spesielt vi burde høre etter på i låta?

Hehe – alt er jo weird med den låten, så vi får heller prøve å oppsummere:

Først trykket jeg inn en Led Zeppelin- og ‘Immigrant Song’-inspirert rytme manuelt på en Sequential Circuits DrumTraks fra 1984 (i stedet for E-Mu Systems’ Drumulator fra 1983, selv om den visstnok kom med John Bonham samples fra ‘When The Levee’). Mulig jeg prøvde å lure med litt av feelingen fra David Bowie sin ‘Let’s Dance’ også: fett når første takt av en beat er så på, mens andre takt er så avsluttende. Så klimpret jeg inn en alt for lang David Bowie-aktige akkordrekke spilt inn på en David Byrne- og ‘Psycho Killer’ fra Stop Making Sense-aktig måte med stålstrengsgitar (ikke helt ulikt Justin Timberlake sin ‘Like I Love You’ og Enrique Iglesias sin ‘Not In Love’, haha). Så kom Ketil Mosnes med et hint av Tina Weymouth i sussebassen før jeg gikk bananas med et Hammond-orgel, en Fender Rhodes og den frekke Oberheim OB-06′en. Teksten ble kanskje litt vel Donald Duck sin indre engel og demon dialog-aktig, mens patosen i leveringen kom fra et sted jeg ikke visste jeg hadde – i likhet med Ketil Mosnes sin softe backing; begge deler skyldes sikkert den omtalte bikkingen av 40. Resultatet ble… en voksen versjon av Datarock! Jeg er mest fornøyd med den generelle stemningen i låten.

Det er jo ikke bare i Norge at vi digger dere – dere innehar en helt unik posisjon også i utlandet. Hvordan blir 2018 for Datarock?

Vi spiller jo en del festivaler for første gang på en stund, men vi får se hvordan singelen og albumet blir mottatt før vi planlegger for mye.

Til slutt, hvis musikken deres var noe fysisk, hva ville den ha vært?

Da ville musikken vår vært nanokrystallene i huden til en kameleon; enormt ømfintlig for omgivelsene og i stand til å fremstå som nokså versatil. Samtidig 100% låst i den situasjonen at den sitter fast i det ytre hudlaget til et følsomt lite reptil.

[fbcomments num="5" width="100%" count="off" countmsg="kommentarer" url="http://read.tidal.com/article/singlesnakk-med-datarock"]